-Noen ganger så er bare denne tunellen så uendelig lang!

Disse dagene går så opp og ned at halvparten kunne vært nok. Jeg blir så sliten av det. Tenk å sitte konstant i en berg og dalbane. Du vet aldri når den ender, du vet bare at du sitter der fastlåst i en vogn som fører deg sakte oppover, for så å kaste deg nedover i hundre og helvete. Frykten, kicket, kriblingene, angsten, alt raser over deg i lysets hastighet, og når du endelig er nede etter et følelsesmessig kaos uten sidestykket, så er det på ny tide for å ta turen oppover, og slik fortsetter det i det uendelige. Slik føles hverdagen min ut akkurat nå.

Psykologen ville sjekke hvor jeg lå på deprimert skalaen, og tok frem disse fantastisk morsomme spørreskjemaene hvor man skal kategorisere følelsene sine fra 0-10. Føles ut som en eksamensoppgave. Det viste seg for øvrig at jeg scoret høyt og at jeg tydelig var inne i en depressiv fase. Og det visste jeg jo uten at jeg trengte noe «spørreskjema» for å fortelle meg det. Men det var litt godt også. Akkurat som når du går til legen for å sjekke hvorfor du har vært så i ulage den siste tiden og får en bekreftelse på hva det er slik at du kan puste lettet ut når du får beskjeden som forklarer din dårlige allmenn tilstand, så er det litt godt å få bekreftet at – JA, du er deprimert, det er det som er skyld i din elendige funksjon som menneske om dagen, og det er ikke noe du bare innbiller deg!

dsc_0612
“Mental pain is less dramatic than physical pain, but it is more common and also more hard to bear. The frequent attempt to conceal mental pain increases the burden: it is easier to say “My tooth is aching” than to say “My heart is broken.” ― C.S. Lewis, The Problem of Pain

Denne kombinasjonen av følelsesmessig kaos går selvsagt også utover min funksjon som både kjæreste, venn, husmor og mamma, og det tærer på samvittigheten. All min tid, og alt mitt overskudd går til lillemann. Han er den som skal ha mest av den «friske Stine» og han skal lide minst under de dårlige periodene mine. Det fører dermed til at jeg i tillegg til å sitte fastspent i denne berg og dalbanen også må klare på en eller annen måte å styre den så godt jeg kan når han er våken. Jeg får dermed ikke tid til å kjenne på alle disse følelsene en berg- og dalbane kan hente frem i oss før på kveldstid. Som igjen fører til våkne netter med alt for lite søvn.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg er bare litt sliten, litt glad, litt redd og litt sliten igjen om hverandre hele tiden om dagen, og jeg trenger vel å få et lite utløp for alt et sted. De gode dagene er helt fantastiske, så jeg skal ikke sitte her å svartmale livet helt, men når de dårlige dagene kommer så slår de meg så kraftig ut at jeg ikke vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg.

Helst vil jeg bare forsvinne ned i et sort hull og sveve ut i intet, men det er dessverre ikke slik verden fungerer. Jeg må bare (jeg hater dette utrykket forresten: Må bare. Det er ikke bare «å gjøre», men jeg har ikke noe valg) bite tennene sammen og gjøre mitt for at nedturene ikke blir for lange og så må jeg omfavne oppturene for det de er verdt!

Det er alltid et lys i enden av tunellen, noen ganger så er bare denne tunellen så uendelig lang!

Hva er det jeg har gjort?

Tomhet. Hverdagen preges av tomhet. Eller, ikke hverdagen, men hode preges av tomhet som gjør at hverdagen føles tom. Selv om jeg burde føle at den er alt annet enn tom. For hvordan kan noe føles så tomt når jeg har noe så meningsfylt å fylle tiden min med?

Forvirret, sint, lei….tom!

Jeg ser bort på lillemann der han ligger så fredfullt, så uskyldig, så uvitende og jeg kjenner at tårene presser på. Hva er det jeg har gjort? Jeg angrer selvsagt ikke, jeg bare føler meg som verdens største egoist som har bragt en uskyldig liten skapning til en verden, som ikke bare er syk i seg selv, men som også er preget av en syk mamma. Han fortjener så mye mer, og jeg føler allerede at jeg ikke klarer å gi han alt han fortjener.

Katastrofetanker og krisemaksimering
Jada, innerst inne så vet jeg det. Jeg vet at jeg overdriver, overreagerer og lar tankene spinne til ytterpunkter som ikke har rot i virkeligheten. Likevel så er den stemmen der. Den lille djevelen som forteller at jeg ikke er bra nok. At alt er min feil. At situasjonen vi er i, er et resultat av min dumhet, min idiotiske sykdom. MEG!

Jeg hater det. Jeg hater disse dagene. Jeg vil bare grave meg ned. Forsvinne fra jordens overflate. Jeg føler meg som en sytepave. En utakknemlig drittunge. Men jeg klarer ikke å snu. Når tomheten har tatt over kroppen min så klarer jeg ikke å snu, selv om jeg har aldri så lyst.

Sammen med tomheten kommer angsten og plutselig er jeg der igjen. Den evige dansen i den uendelige, store sirkelen…..

 

Bildekilde: likesuccess.com

Uken som gikk #36

Tenkte jeg ville hive meg på bølgen og begynne med «uken som gikk» innlegg. Planen er i utgangspunktet å få dem ut på Søndagen, men på grunn av litt dårlig form i går, så har det vært litt stille fra meg.

Her er i alle fall en ooppsummeringav uken som var:

14224701_10154239607095865_7314187514995900368_n
Sjokolademonsteret kommer sammen med tante rød!;P

Opptur
Ukens opptur må være starten på uka hvor jeg på mandag våknet opp opplagt og glad etter en lenger periode med nedstemthet. Mandagen ble derfor veldig produktiv, med både familiefrokost, trilletur med bestemor og middagsbesøk av mamma og lillesøster.

Nedtur
Ukens nedtur må være at kroppens mekanismer sakte men sikkert går tilbake til sitt gamle jeg etter graviditeten. Misforstå meg rett, at hormoner og alt det andre styret et svangerskap medfører har sagt takk for seg er bare positivt, men at den forhatte tante rød har meldt sin ankomst igjen var bånn i bøtta, og har preget hele resten av ukens humør, dessverre.

14225365_10154232351405865_6742144017323474362_n

Innlegg
En psykopat i natten som elsker og pine meg
«Gang på gang tar du pusten fra meg, og jeg ligger tilbake, sammentrukken som et lite barn, livredd og hjelpeløs.»

Slik takler du et angstanfall
«I følge rådet for psykisk helse så er angst en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Om lag 30 prosent får en angstlidelse i løpet av livet. Her er noen tips om hva du kan gjøre for å redusere symptomtrykket, eller takle et angstanfall:»

Kvalitetstid
Det har vært en uke fylt med god kvalitetstid sammen med familie. En ting som virkelig har tatt seg opp etter at vi har blitt foreldre er at vi er utrolig flinke til å besøke familie. De er også flinkere til å besøke oss. Dog er det strengt tatt ikke oss de kommer for å treffe lenger, men den lille hjerteknuseren vår. Koselig er det uansett.

14317356_10154256663905865_2388236859002392424_nDet er utrolig viktig å ta vare på hverandre, og jeg tror alt for mange av oss er for dårlige til å bruke nok tid på hverandre. Hverdagen tar fort litt for mye plass, og mangel på både overskudd og tid står ofte i veien for kvalitetstid med de som betyr aller mest – Familie og venner. Ble lite tid til venner forrige uke, så det må vi få gjort noe med denne uken!

Humør
Humøret har vært litt opp og ned denne uken, som jo har sin naturlige forklaring. Uken begynte bra, midtveis ble humøret litt down, for så å komme litt opp igjen, og i slutten av uken så ble det mye bedre igjen og det hele toppet seg med en «sister night out on the town». Noe som for øvrig ødela humøret litt igjen dagenderpå.

«Im to old for that shit» Gøy var det da i alle fall;)

11705332_10153325025690865_8932489727216497235_n

Tanke
Jeg har tenkt mye på livet og døden. Såkalte eksistensielle spørsmål: Hva er meningen med livet? Hva skjer etter døden? Hvorfor må vi dø? Disse tankene preger meg ofte, og spesielt etter at lillemann har kommet til verden så preges tankene ekstra mye av disse eksistensielle spørsmålene. Jeg er livredd for å dø, men jeg suger til å leve. Jeg er så ufattelig dårlig på å leve her og nå, og bare nyte dagen i dag. Noe jeg virkelig må bli flinkere til. I tillegg må jeg slutte å tenke så mye!

 

Hjelp, jeg er voksen!

 

«Skal du kommer til mamma» Jeg tygger litt på ordene mens jeg ser på gliset som lyser opp foran meg. Mamma – Jeg er en mamma.

Jeg har vært mamma i fire måneder, og jeg klarer fortsatt ikke helt å forstå det. Det høres så unaturlig ut, så fremmed, så voksent. Jeg føler meg alt annet enn voksen. Jeg føler jeg fortsatt er 16 og jeg klarer ikke helt å akseptere at jeg nærmer meg faretruende tallet tretti.

«Skal vi ikke ut å se om vi ikke ut å chille og finne en fuckboy vi kan hooke med?» Jeg bare: «Eeeeh, say what?»

For litt siden var jeg med søsknene mine på byen. Minstemann har endelig føyet seg inn i de voksnes rekker og har rundet hele 18 år. Altså ni år yngre enn meg, mens den mellomste er sju år yngre. Siden yngsten bare er 18, så blir det eneste alternative å gå på et utested med 18 års aldersgrense.

Jeg tenker ikke noe videre over det. Nostalgi, er det jeg tenker. (Bare der burde jeg jo innse at jeg er gammel. Nostalgi lissom) Til slutt så går det sakte, men sikkert opp for meg: Jeg er jo faktisk snart 27 år gammel. Ni år elder. Det er en del år – selv om det ikke føles helt slik. Eller, det er vel heller meg som ikke vil at det skal føles slik.

3
«Skal vi ikke ut å se om vi ikke ut å chille og finne en fuckboy vi kan hooke med?» Jeg bare: «Eeeeh, say what?»

Jeg merket ganske tydelig denne aldersforskjellen da jeg satt der omringet av 18-19 åringer som snakket et språk jeg overhode ikke klarte å forstå, og det jeg forsto syns jeg høres helt idiotisk ut.

Shit, jeg er gammel!

«Hooke», «fuckboy», «98-er», «chill», «goals», «squad», «shippe» og «tæsje».

Noen utrykk forstår jeg, andre ikke, og jeg bare – Fy faen, jeg begynner å bli gammel. Jeg begynner å bli hu gamle som rynker på nesa av ungdommens språk, ord og uttrykk. Bare det at jeg sier ungdommen, taler for seg.

Omgangskretsen min sitter og snakker slik mine foreldre satt og snakket, slik jeg rynket på nesa over og tenkte: Huff, de er så utrolig trege, gamle og udaterte.

Jeg har blitt slik jeg aldri skulle bli – Voksen!

Jeg tviholder på ungdommen, føler meg barnlig til sinns, liker å tro at jeg kan dra en all nighter uten problemer og bare ta det helt chill. Helt til jeg sitter omringet av 98-ere og forstår at det å «shippe» og «hooke» ikke lenger er goals.

Hjelp! Jeg har blitt voksen….

Bedrevitende mødre som er både arrogante og frekke

Er det en ting jeg som mor har gjort feil fra før lillemann kom til verden, så er det å bruke google og ulike nettforum når jeg har lurt på noe.

Google er flott det, og til tider lurer jeg på hvordan i all verden vi klarte oss før google. Men som i den virkelige verden så kommer man over mye rart av folk også på nett. Kanskje enda flere, fordi der har man mulighet til å anonymisere idiotien sin og dumhet får plutselig ingen grenser.

Det er for all del mye nyttig og lærerikt å finne ved et kjapt googlesøk når man lurer på noe. Det mest fornuftige er å klikke seg inn på type helsedirektoratet sine sider, eller seriøse aktører som leverer seriøse artikler og innlegg om barn, barseltid, svangerskap og hva man ellers måtte lure på. Likevel er det noen ganger man ønsker tips og erfaringer fra andre, og ikke bare disse pedagogisk riktige artiklene som jo kan være en skremsel i seg selv det også altså. For mye pedagogikk kan også bli feil.

Men disse forumene da, de er overfylt av selverklærte eksper som mener de sitter på det eneste riktige svaret og som kan få selv den perfekte forelder til å føle seg som Josef Fritzl.

judgemental_mum_476x290
Foto: kidspot.co.nz

Når kan man drikke vin for første gang etter fødsel?:
Jeg ble invitert på sommerfest som skulle gå av stabelen noen uker etter termin. Siden jeg på daværende tidspunkt ikke hadde en anelse om hva som ventet meg og jeg hadde hørt fra alle at jeg knapt ville orke å tenke tanken på å gjøre annet enn å sove når jeg først hadde et ledig øyeblikk, enda mindre ville jeg ha ork til å smake på alkohol, så takket jeg nei til invitasjonen. Eller jeg takket ja, med forbehold om at jeg måtte se formen an.

Ukene gikk og plutselig satt jeg der da med en liten klump på nesten 3 kg i armene mine og følte meg uforskammet frisk. Jeg må jo understreke at jeg selvsagt ikke satt på barsel og tenkte: Ihhaa, jeg skal på sommerfest. Men etter noen uker hjemme så nærmet festen seg og jeg kjente at formen var god, at ting gikk greit med den lille, som jo egentlig bare lå og sov den første tiden når ikke han var sulten, så jeg tenkte derfor: Hvorfor ikke la gubben sitte hjemme med han alene en kveld så mor i hus kan smake litt på vin igjen for første gang på 12-13 måneder? Siden lillemann på daværende tidspunkt kun var tre uker og jeg var livredd for å bli dømt nedenom og hjem, så måtte jeg jo inn å google litt da, sjekke hvordan andre hadde gjort det….Det skulle jeg ikke gjort!

mom-drinking-56895ec05f9b586a9e65afd5
Det er jo ikke slik at man tar babyen i den ene hånda, vinen i den andre og drikker til man stuper i vinglasset. Foto: erywell.com

En alkoholisert og ustabil mor
Kommer du med et uskyldig spørsmål og som i tillegg dreier seg om alkohol på kvinneguiden så kan du banne på at du etter å ha fått svar på spørsmålet, og gjerne på et par ting du ikke spurte om også i samme slengen, er en alkoholisert og ustabil mor som ikke viser interesse for barnet ditt fordi du prioriterer helt feil når du faktisk oppfører deg som noe annet enn en mamma. Som for eksempel det å gå ut og la barnet være hjemme med far eller andre voksenpersoner som barnet kjenner. Slenger du på ei flaske vin mens du er ute så burde du sjekke rett inn på rehab, for tenk å drikke ei hel flaske vin da gitt, og det bare noen uker etter fødselen!

Ja, for samtlige på kvinneguiden kunne knapt tenke seg å gå ut av døra etter fødselen. Gjerne tre år etter fødsel så har de verken hatt barnevakt eller luktet på alkohol fordi de er jo tross alt mamma, og de skal bli kjent med barna sine. Måtte gud forby at fedre og besteforeldre ble kjent med barnet. Har man fått barn så får man jammen med også ta ansvar for disse barna og ikke kaste de rundt til alle andre fordi du selv skal ut på vift. Den tiden er forbi må vite!

Nå skal det sies at jeg ikke sendte inn spørsmål selv, men jeg fant noen innlegg som passet til det jeg lurte på og leste i disse trådene. Dette er bare et av mange eksempler på ulike spørsmål som besvares med oppgulp fra en annen verden på KK og i andre forumer. Mange av svarene er, etter min mening, hysteri fra bedrevitende mødre som er både arrogante og frekke. Det er på et nivå som gjør det hele ganske fascinerende egentlig, og plutselig har man kastet bort flere timer på kvinneguiden, litt sjokkert over at det finnes så mange idioter, og tenker: Leste jeg virkelig dette?

Sultne hyener som sitter på fasiten
Det er for øvrig ikke bare alkohol i barseltiden disse kvinnemenneskene har meninger om. Det er leggetider, spisevaner, når man skal introdusere fast føde til barna sine, hvordan man skal introdusere fast føde til barna sine, når de skal sove på eget rom, når de kan overnatte hos besteforeldrene sine, og listen er lang som et vondt år.

Det er jo egentlig kjempeflott med forum hvor man kan utveksle erfaringer om nettopp disse tingene slik at man kan få tips og råd fra andre i samme båt. Men her er det jo ikke det som skjer. Man legger igjen et spørsmål lykkelig uvitende om at de som responderer på spørsmålet ditt er en gjeng med sultne hyener som kun er ute etter alt annet enn å gi velmenende råd. De kommer med fasiten, deres fasit som du vær så god får se å følge eller så burde noen spore opp ip-adressen slik at barnevern kan kobles inn.

Det er jo rene vanvidd og jeg tenker at det er disse hyenene som er uskikket til å være foreldre og ikke de som blir tygget og spyttet ut igjen så fort de ikke har samme oppfattelse og mening som dem selv. Den aggressiviteten og de ufattelige stygge karakteristikkene som blir slengt ut på KK mot enkeltpersoner er hinsides all fornuft, og slike mennesker som faktisk lever av å tråkke andre ned kan umulig være gode omsorgspersoner. Om ikke annet, så er de i alle fall ikke gode rollemodeller.

mammapoliti
Er det nok av på kvinneguiden i alle fall…

Bare du vet hva som er best for deg og barnet ditt
Så til alle vordene og usikre mødre, her kommer et råd fra meg: (jada, jeg ser ironien og litt arrogant så skal jeg påstå at dette er et godt og velmenende råd, uten formaninger om at sånn er det.) Ta til deg råd, gjerne også oppsøk sider på nett for å få råd, men gjør så godt du kan for å styre unna steder som kvinneguiden og ta ting med ei klype salt. Da kan du spare deg for mange kjipe tanker og ideer om at du er en dårlig mor.

Ingen andre kjenner deg, din unge og deres behov. Folk kan bare snakke på generelt grunnlag og det som fungerer for noen, trenger ikke å fungere for andre. Råd pakket inn som en fasit er i utgangspunktet ikke gode råd syns jeg, for da tror rådgiver at det er det eneste riktige og det er igrunn ganske arrogant å tro at du er den som plutselig har knekt en kode som ingen har klart å knekke så lenge det har vært liv på denne jorden.

Hadde jeg klart å stå imot google i denne sårbare tiden som nybakt mor så kunne jeg spart meg for mange bekymringer. Nå er jeg på googleavenning, jeg er ikke rehabilitert helt enda, men jeg er på god vei;)

Hjelp, hormonene er tilbake

Selv om ulempene er overrepresentert når det kommer til å være gravid, så er det en ting som er positivt og det er at mensen uteblir.

Eller, to ting er positivt med svangerskapet når jeg tenker meg, årsaken til at man i det hele tatt utsetter seg for et helvete på jord i ni måneder: Den lille skatten som til slutt melder sin ankomst selvfølgelig, riktignok med et brak, men dog likevel en herlig belønning som gjør det hele verdt det. Men nå sporer jeg helt av her, det jeg ville snakke om, eller snarere, klage over er nemlig dette månedlige besøket som siden pinnen viste positiv, har holdt seg borte.

I dag var dagen hun ville komme tilbake. Den mest forhatte «tanten» av dem alle: TANTE RØD! Jeg får faktisk flashback tilbake til graviditeten, for hormonene løper like løpsk under denne uka i måneden, som det de gjorde under svangerskapet.

Mensen for meg er faktisk så ille at jeg blir sengeliggende, dypt deprimert og sint som en okse. Bipolar lidelse, angst, og sosial angst kan bare gå og legge seg, hormonell ubalanse er den verste sorten av psykisk påkjenning. Det er helt ubeskrivelig, forferdelig ille. På toppen av kransekaken har du smertene og slappheten som følger med.

Så i dag har virkelig vært en prøvelse kan du si. Tror unger er som hunder, de sanser når noe ikke er som det pleier så lillemann bestemte seg dermed for å være «hormonell» på sin måte i dag han også. Kjenner for første gang på denne utålmodigheten som så mange småbarnsforeldre snakker om. Jeg har virkelig ikke overskudd eller lunte til gråting, furting og klenging i denne tilstanden, og selvsagt velger han å bli en gråtende, klenge baby når jeg overhode ikke orker en slik baby!

Far i hus ser for øvrig en humor i dette som ikke jeg helt selv klarer å se. Så gutta boys her hjemme har rett og slett rottet seg sammen mot meg, og gjør sitt ytterste for å pirke litt ekstra i hormonene som har tatt over kroppen min.

14212191_10154239670900865_5961976744421783557_n

 

Etter flere timers søvn, noen tårer og et lite raserianfall meldte jeg meg frivillig til å gå på butikken. Det jeg egentlig trengte var et påskudd for å komme meg ut, og for å fråtse i sjokolade i «all hemmelighet».

Jeg føler meg usjarmerende nok her jeg sitter som en illeluktende hormonbombe, jeg trenger ikke å toppe det hele med ukontrollert overspising av sjokolade som renner nedover haka, mens jeg gråter noen sinte tårer over det faktum at jeg egentlig burde bytte ut denne sjokoladen med ei gulrot da jeg har spist ALT for mye søtt siden jeg ble gravid!

Sånn utenom det så er livet herlig dere;P

Jeg blir sjokkert over voksne folks holdninger til barn- og unges alkoholvaner.

Det er tydelig at norsk ungdom har hatt det gøy i helgen. Litt for gøy ifølge politiet som går ut og etterlyser foreldrene til unge håpefulle som drar helgefylla litt for langt.

At ungdommen skal få lov til å kose seg, er jeg helt for, at de i tillegg drikker alkohol er nok ikke til å unngå, dog mener jeg ikke det er noe man verken skal oppfordre til, eller tillate bare fordi de er unge og må få leve livet. Kanskje jeg begynner å bli gammel og kjip, men jeg blir faktisk litt sjokkert over voksne folks holdninger til barn- og unges alkoholvaner. Kommentarfeltet under saken om helgas ablegøyer florerer av utsagn som:

«Må ikke glemme at kua har vært kalv.» «La nå de unge få kose seg.» «Det må da være lov å ta seg en fest, hvem gjorde ikke det da de var unge?»

underage-drinking
La nå «ungdommen» kose seg, må ikke glemme: Kua har vært kalv må du vite! Foto: zakta.com

Nei, vi skal ikke glemme at kua har vært kalv, men vi må heller ikke glemme at kua har lært. Dagens unge må selvsagt også trå feil og lære av dem, likevel så er det enkelte feil du som voksen burde styre barna unna så godt det lar seg gjøre. At jeg selv har drukket som en sjømann siden jeg var 16 år, gjør det ikke automatisk riktig at mine barn skal gå i samme fotspor. Det forundrer meg at voksne folk faktisk sitter og sier at politiet overreagerer, og nærmest oppfordrer til at barna må få lov til å kose seg med alkohol så lenge det skjer under kontrollerte rammer. Da tenker jeg at disse foreldrene som politiet etterlyser er langt ute på viddene. 

Samfunnet gjennomsyres av alkohol. I alle sammenhenger så flyter alkoholen over, og det virker som vi har kollektivt sosial angst. Vi klarer rett og slett ikke å slippe oss løs og kose oss i sosiale lag uten at alkoholen frigjør hemningene våre.

På høy tid med en holdningsendring
For det første – hjemme alene fester som holdes av 15-16 åringer er stort sett aldri under kontrollerte rammer. Det er bare helt ufattelig naivt å tro at den dyrebare skatten din, som nå har slått ut i full hormonblomst sitter og nipper forsiktig til et glass vin eller en halvliter øl, i lystig, men rolig lag.

Og for det andre, og igjen – Skal dine barn få gjøre alle de samme, dumme og idiotiske feilene du selv har gjort, så går litt av poenget med å være foreldre og foresatt litt bort. Da kan man like greit fjerne myndighetsalderen og la barna gjøre akkurat som de vil, uten innblanding fra kua…Som jo selv har vært kalv.

Alkohol skal og kan nytes med god samvittighet, men vi må virkelig endre holdningene vi har til alkohol, for ikke å snakke om hele drikkekulturen vi har. Når ikke en gang voksne folk klarer å nyte alkohol under kontrollertete rammer, hvordan i all verden kan du da forvente at tenåringen din klarer det?  Det sier også veldig mye når kommentarfeltet er overrepresentert av voksne mennesker som sier at unge må få lov til å ha det gøy. Er det noen som nekter dem å ha det gøy? Det som egentlig blir sagt, er jo at man ikke kan ha det gøy uten alkohol.

kids drinking
Foto 1: eskuvoshop.blog.hu og Foto 2: www.youtube.com

Tenåringsgutt latterliggjøres av voksne mennesker
Jeg kom også over en annen sak nylig, hvor en 18-19 år gammel fotballspiller gikk ut og sa at så lenge han satser på en karriere som fotballspiller, så skal fokuset ligge der, og han velger derfor å være avholds. Igjen oversvømmes kommentarfeltet av «stakkars gutt» kommentarer fordi han da vil få et kjedelig liv, og «man må da kunne kose seg» kommentarer. Enkelte latterliggjør gutten på bakgrunn av valget han har tatt, og av profilbildene å dømme så er dette personer som kunne vært både foreldrene og besteforeldrene til denne gutten.

Hva i all verden er det med folk? Er dette virkelig holdninger man ønsker å videreføre til barna sine? Hvis man lærer at det å leve livet, og det å ha det gøy er synonymt med alkohol, ja så får man ofte også et dårlig forhold til alkohol.

Drikkepress stort blant voksne
Samfunnet gjennomsyres av alkohol. I alle sammenhenger så flyter alkoholen over, og det virker som vi har kollektivt sosial angst. Det virker som at vi ikke klarer å slippe oss løs, eller kose oss i sosiale lag uten at alkoholen frigjør hemningene våre. De som velger å være avholds får så hatten passer dem, og de blir nærmest kryssforhørt hvis de dukker opp i festlig lag uten ei flaske vin under armen. Jeg har i mine 26, snart 27, år aldri opplevd så mye drikkepress, som det jeg har gjort i voksen alder. Det forventes at man drikker. Hvis du skulle våge å dukke opp edru i en hvilken som helst sammenheng hvor alkoholen kommer frem på bordet, så er man enten en tørrlagt alkoholiker, eller en tørrpinne og en festbrems. Å ja, lenge leve dobbeltmoralen, for jeg nyter både et glass vin og en real grøftefyll den dag i dag, men det er også et resultat av en tidlig start og en elendig holdning til alkohol i utgangspunktet. En holdning jeg for alt i verden vil sørge for at mine barn ikke får.

Så da konkluderer jeg med at selv om kua har vært kalv, så er det ikke slik at de oppvoksende kalvene skal gjøre de samme idiotiske feilene som disse alkoholiserte kyrene har gjort før dem. Vi har muligheten til å snu en trend, til å vise nye generasjoner at det finnes utallige måter å kose seg på, og at alkohol (grøftefyll) ikke trenger å være hovedingrediensen for å ha det gøy. For de aller fleste går det veldig greit, men når det kommer til barnet mitt og mine fremtidige barn så er ikke det en sjanse jeg ønsker å ta. Jeg ønsker heller ikke at de skal vokse opp med den holdningen at alkohol, eller rus generelt, er noe man MÅ har for å kunne kose seg, eller å ha det gøy.

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no